Historie

En evig kamp for kvinner

Hovedbildet er hentet fra boken «Kvinner selv stod opp og strede». Foto: A. Berge. Utlån: Herøy Sanitetsforening.

Året er 1916. I en liten bygd på Søre Sunnmøre har en gruppe kvinner samlet inn penger til et nyskapende prosjekt i flere år. De samles ofte for å debattere viktige spørsmål, om hvordan de skal få gjennomført ideen sin. Behovet er så stort, blant de hvitkledde fjellene i vestlandsbygden og kvinnene arbeider veldig hardt.

Denne bygda er Herøy på Ytre. For nede ved vannet, blant karakteristiske fiskebåter, yrende jordbruk og en typisk norsk atmosfære, skal kvinnene gjøre en forskjell. De skal bygge sykehus og hjelpe de smittede og pleietrengende. De skal sette i gang med noe livsnødvendig, for å redde de syke. Sammen er de sterke, og sammen skal de klare å realisere sykehjemmet.

Dette bildet viser Herøy Sykehjem rundt 1928. Dette er det samme huset som i dag er Sanitetshuset. Foto: A. Berge. Utlån: Magne Hundgnes, Ålesund (Fra boken: Kvinner selvstå opp og strede av Marit Pauline Kvalsvik)

Dette bildet viser Herøy Sykehjem rundt 1928. Dette er det samme huset som i dag er Sanitetshuset. Foto: A. Berge.  (Fra boken: “Kvinner selv stod opp og strede” av Marit Pauline Kvalsvik)

På denne tiden herjer tuberkulosen i Norge. Sykdommen treffer Herøy med stor kraft, og holder de som rammes med jerngrep. Mange er isolerte i sine hjem, da de eneste sykehusene i dette tidsrommet befinner seg på Hjelset og utenfor Ålesund. Men dit er det langt om man er syk, og presset er også enormt på plasser.

Realisering av drømmene

Sanitetshuset på Herøy rager i dag stolt over bakken. Huset har blitt pusset opp både utenfor og innvendig de siste årene. Denne dagen er det grått vær, og den milde temperaturen gjør at snøen forsvinner så fort den treffer bakken. I veggene på huset sitter årevis med historie; faktisk hele hundre år. Vi åpner døren og går inn i gangen, hvor lyset er slått av.

Duften av såpe kjennes raskt. Lederen av Sanitetsforeningen på Herøy, Signe Skarstein, står i den store salen i huset. Hun har et fast grep om moppen og gulvet er skinnende rent.

– Det var på tide å vaske litt, smiler hun og forteller at det var barnedåp der i helgen.

Vi setter oss ned ved bordet og hun gir moppen over til en annen av medlemmene i saniteten, som gladelig fortsetter vaskingen. Det lukter rent, og det er kjølig luft i rommet. Fra et av bordene henter Signe noen bøker og en rød perm. Hun legger det på bordet og synker ned i en av de blå stolene.

Leder i Sanitetsforeningen i Herøy, Signe Skarstein, forteller om gamledager. Foto: Caroline Tolfsen

Leder i Sanitetsforeningen i Herøy, Signe Skarstein, forteller om gamledager. Foto: Caroline Tolfsen

– Det startet ikke med medlemskap i Norske Kvinners Sanitetsforening med en gang, sier hun og tar tak i boken på bordet.

–  Sykehuset stod i fokus helt fra 1903. Dere vet at med alle sjømennene som kom inn og med tuberkulosen som spredte seg, trengte man mye legehjelp og pleie. Det var annerledes på denne tiden, og sykdommen var veldig smittsom.

I begynnelsen av kvinnenes arbeid er det innsamling av penger og underskrifter som preger hverdagen. Det er få sykehus på denne tiden, noe kvinnene på Herøy ønsker å endre. Det er et sterkt behov for et behandlingssted, hvor man kan ta i mot tuberkulosesyke og pleietrengende.

Informasjon om organisasjonen

Rundt 1916 hører kvinnene for aller første gang om organisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Gruppen møtes og snakker om at de burde søke medlemskap, da deres arbeid passer innenfor hva NKS arbeider med. De reiser rundt i nærmiljøet for å få signaturer.

– Det var slik at man måtte ha et bestemt antall underskrifter for å kunne starte en lokalforening, og de arbeidet hardt med å oppnå dette, påpeker Skarstein.

Etter å ha fått alle de nødvendige underskriftene, trengte de noen til å skrive under på at de søkte medlemskap. Signe forteller iherdig historien om da kvinnene skulle levere underskriftene og søknaden inn til sentralstyret.

– De trodde det måtte være menn som skrev under til slutt. Derfor fikk de noen av mennene i bygda til å skrive under på søknaden, også sendte de den inn til NKS, sier hun og smiler.

– Der fikk de svar tilbake raskt, om at det kun måtte være kvinner som skrev under og at noen i gruppen deres måtte signere søknaden.

Leder i Sanitetsforeningen på Herøy Signe Skarstein. Foto: Caroline Tolfsen

Leder i Sanitetsforeningen på Herøy Signe Skarstein. Foto: Caroline Tolfsen

Utvikler seg

Signe ler litt når hun tenker på historien om underskriftene. Hun åpner boken hun holder i hånden, Kvinner selv stod opp og strede, skrevet av Marit Pauline Kvalsvik. Boken handler om Herøy Sanitet, og forteller den lange og spennende historien om deres opp- og nedturer i nesten 100 år.

– De samlet inn penger helt frem til 1928, da startet byggingen av sykehjemmet. Før sykehuset var det plassmangel mens tuberkulosen herjet kraftig. Samfunnet hadde ikke noe å bidra med, og mange pasienter var isolert i hjemmene sine. Nå kunne mange komme til sykehjemmet for å få behandlig, sier Signe.

Sykehjemmet lå i huset som i dag er Herøy Sanitetshus. 1930-tallet ble det store bygge-tiåret for sykehjemmet. Da utvidet de med flere rom, og en redskapsbod. På tross av at dette skjedde i de tunge tredveårene, hadde foreningen blikket rettet fremover og startet flere prosjekter.

– Flere kvinner fikk sykepleierutdanning betalt av foreningen, slik at de skulle komme tilbake til sykehjemmet for å jobbe, påpeker hun.

Pasientene betalte per natt de lå på sykehjemmet, og lønningene ble utbetalt av Sanitetsforeningen. På denne måten klarte de å drifte et svært nødvendig sykehus, som stadig var i utvikling. Sykehjemmet fikk etterhvert både røntgenutstyr og operasjonsstue, og var i drift frem til midten av 70-tallet.

17. Mai 1932: Besøkende, pasienter og tilsette sanitetskvinner fotografert sammen med distriktslege Gangnæs, utenfor Herøy Sykehjem. Foto: A. Berg. Utlån: Magne Hundgnes, Ålesund. Kilde: Lilly Monsholm: 2001

17. Mai 1932: Besøkende, pasienter og tilsette sanitetskvinner fotografert sammen med distriktslege Gangnæs, utenfor Herøy Sykehjem. Foto: A. Berge. ( Fra boken: “Kvinner selv stod opp og strede” av Marit Pauline Kvalsvik)

Nye satsninger

Vi vandrer rundt i lokalet. På veggene henger gamle svart/hvitt bilder av Sanitetshuset og tidligere medlemmer. Fotografiene illustrerer tidsepoken de hører hjemme i. Et av bildene viser en gruppe foran huset. Flagrende kjoler, med karakteristiske snitt for 30-tallets trendbilde, gjør at man enkelt kan identifisere omtrent når fotografiet er tatt. Signe peker på et av de større bildene som henger på veggen.

– Dette er slik huset så ut på 1930-tallet. Det var ganske annerledes med paviljong hvor de tuberkulosesyke lå noen ganger om dagen, sier hun og forteller at dette var en av behandlingsformene.

På andre siden henger portretter av kvinnene som har vært ledere opp gjennom årene. Signe forteller at hun er stolt over det NKS har fått til, og at det er viktig arbeid som fortsatt gjenstår.

Kampsaker for NKS

Det store hvite huset som ligger rett ved veien er gammelt. En stor logo henger på ytterveggen, hvor det står Sanitethuset med en trekløver i rød. Gjennom årene har Saniteten arbeidet for kvinner og kvinners rettigheter. Blant annet kjemper de mot vold mot kvinner.

– Vi selger en rød knapp som symboliserer kampanjen vold mot kvinner. Det skal ikke være vold mot kvinner innenfor de fire veggene hjemme, forteller Signe og stirrer ut av vinduet. Hun fortsetter ivrig med å fortelle at de støtter russen.

“Vi støtter russen, og ønsker de en god russefeiring”

Om noen måneder starter russetiden for fullt. Da vil en se glade ungdommer som er ferdig med 13 år lang skolegang, som kler seg i rødt, blått og svart. I fjor var Møre og Romsdal det eneste fylket som ikke hadde noen anmeldte voldtekter. Saniteten har jobbet hardt i samarbeid med SMISO MR, for å bekjempe voldtekt i russetiden. Foreningen har laget goodiebags til russen og truser der det blant annet står «Jeg tar ansvar».

– Vi fikk hjelp av butikker til å lage goodiebagene. Der var det kjeks, hårprodukter og mye mer som vi tror russen likte, smiler lederen stolt.

Kan ikke sitte hjemme

Regnet plasker forsiktig ned mot den tomme lekeplassen som står igjen etter en barnehage som ble lagt ned for tre år siden. Gamle leker er igjen i bygget som Saniteten har fått lov til å beholde.

Det holdes barnebursdager der den tidligere barnehagen har vært. I tillegg til foreningsmøter og aksjoner, holdes det ofte selskaper i Sanitetshuset.

Lederen for Saniteten på Herøy har lang erfaring. Moren til Signe var en Sanitetskvinne i mange år, før hun selv ble leder. I 2010 tok Signe over lederrollen i Saniteten etter 43 år som lærer.

– Det er til tider veldig travelt å være leder for Saniteten. Jeg er pensjonist og jeg trengte å ha noe å gjøre. Jeg har hus og mann og stor hage, men det hadde vært for kjedelig og bare gått rundt hjemme, ler Signe og fortsetter: Jeg anbefaler alle som har tid til å drive med frivillig arbeid. Det er utrolig moro og interessant.

Feirer 100 år

16. januar feiret Herøy Sanitetsforening 100 år. 100 år med arbeid for kvinner, et viktig arbeid. I en tale til Saniteten sa Torill Myren «Bak enhver fremgangsrik nasjon, står en Sanitetskvinne». Sanitetsforeningen har kjempet hardt for kvinner og troen på kvinners helse og livskår.

Randi Aae fra Orkdal var styreleder fra 1929-1940 ved Herøy Sykehjem. Foto: A. Berge. Utlån: Herøy Sanitetsforening

Randi Aae fra Orkdal var styreleder fra 1929-1940 ved Herøy Sykehjem. Foto: A. Berge. (Fra boka: “Kvinner selv stod opp og strede” av Marit Pauline Kvalsvik)

Nyere tider

NKS har i alle år fokusert på forskning og sett viktigheten av vitenskapelig basert kunnskap. 16 år før Radiumhospitalet, vedtok de opprettelsen av Kreftfondet. Saniteten har gjort en stor forskjell på kvinners helse gjennom årene.

– NKS gir penger til ulike fond hvert år. Blant annet støtter de psykisk helse, og gir penger til forskning for ulike sykdommer, sier Signe.

Ved siden av å arbeide med disse fondene, jobber NKS med andre viktige kampsaker. I dag sliter flere ungdommer med angst og prestasjonspress. Saniteten fokuserer på skjønnhetstyranniet, og at kropp og utseende ikke er alt. De er bekymret for hvordan unge jenter streber etter det perfekte utseende.

– Det er bekymringsverdig at jenter ikke kan gå ut uten at de setter på masken sin. Slik skal ikke et samfunn være. Ungdommene er fine sånn som de er og det må de føle, sier Signe opprørt.

Kvinnenes dag

8. mars 1915 markerte Norge for første gang kvinnedagen. Signe mener dagen fortsatt er viktig å markere, og det betyr mye for kvinnesakene som har blitt kjempet for opp gjennom årene.

– Det er en viktig dag å markere for å vise hva vi har kjempet for. Dagen markerer kvinnenes rettigheter. Det er viktig med lik respekt i et samfunn, forteller lederen stolt.

– Hva betyr kvinnedagen for deg?

– Det er viktig å huske hva kvinnene har kjempet for. Dagen er fortsatt veldig aktuell, og den betyr mye for meg, avslutter hun.

read more: