Featurereportasje

En livsgnist som aldri slukner

Klokken er kvart på tolv. I det gamle Sanitetshuset på Eggesbønes i Herøy strømmer folk til en onsdags formiddag. For første gang skal kreftpasienter og pårørende møtes til temakafé på Søre Sunnmøre. En av talerne, Anne Marthe Øverås, skal fortelle om sin historie som kreftpasient.

Det var levende lys i hele lokalet under temakafeen. Foto: Caroline Tolfsen

Solen skinner inn gjennom vinduene, og rolig småprat fyller rommet. Det lukter kaffe og vafler lang vei. De aller fleste har satt seg til rette rundt de fire bordene i salen. Noen har selv opplevd kreftsykdommen. Enkelte er fortsatt syke. Andre har opplevd at sine kjære blir rammet, og noen arbeider daglig med kreftpasienter. De har alle en fellesnevner, som gjør at de forstår hverandre.

Klokken blir tolv, og en av initiativtakerne, Mona Longva, reiser seg og står klar til å snakke til de fremmøtte. Småpraten roer seg raskt.

– Jeg håper alle kan høre meg. Er det greit at jeg ikke bruker mikrofon?

Hun legger mikrofonen bak seg, sånn i tilfelle. Men salen nikker, og Longva ønsker alle hjertelig velkommen. På forhånd er det tent levende lys på bordene, og stemningen er god, på tross av det alvorlige temaet.

– Sanitetsforeningen har latt oss holde kafé helt gratis. Det er så fantastisk, sier Longva.

DSC_0036

Mona Longva gir Anne Marthe Øverås et gavekort på en valgfri kjole fra Ko:Ko Norway. Foto: Caroline Tolfsen


Med mottoet som drivkraft

Dagens hovedtaler er kreftrammede Anne Marthe Øverås (48) fra Ålesund. I flere år har hun kjempet tappert mot kreften, og denne onsdagen skal hun dele sin historie. Anne Marthe holder i lesebriller og et notatark hun har forberedt. Hun folder hendene fremfor seg.

– Ja, jeg heter da Anne Marthe og skal dele min historie med dere i dag, sier Anne Marthe. Hun stråler. Det oransje skjerfet henger perfekt rundt halsen hennes, og hun tar et dypt pust før hun starter ordentlig.

– Jeg er utdannet hjelpepleier. Jeg fikk kreft i 2010, og det var min første opplevelse som pasient og ikke helsefagarbeider, sier hun. Hun snakker i hurtig tempo mens hun ser utover rommet. Tilhørerne ser tilbake på henne med forståelsesfulle blikk. Anne Marthe smiler. Hun smiler alltid. Selv mens hun snakker om den vanskelige perioden, for hun er så takknemlig for hver eneste dag.

– Jeg har hatt et motto hele livet; det er ikke hvordan jeg har det, det er hvordan jeg tar det. Det er viktig for meg at man har det godt med seg selv, og lever hver dag til det fulle.

– Jeg fikk ikke se henne gå på skoleball
Kaféen fortsetter med kaffe og kaker, og det selges lodd i pausene. Leder i Sanitetsforeningen, Signe Skarsten, og kasserer, Magny Nerem, setter marsipankaken på bordet. Anne Marthe sitter med venninnen sin, og humoren sitter løst. Hun smiler, ser på de andre og lyser av livsglede.

DSC_0043

Lederne for temakafeen Mona Longva og Anett Tarberg skal drive kafeen gratis. De får 5000 kroner av Kreftforeningen som startkapital. Foto: Caroline Tolfsen

Det var sommeren 2010 at Anne Marthe skulle på en helt vanlig rutinekontroll på sykehuset. Den dagen fikk hun den tøffe beskjeden, som snudde livet på hodet. Gjennom celleprøve-ordningen hadde legene oppfølging én gang i året, og sykdommen ble oppdaget tidlig.

Hvordan var det for deg å få beskjeden om at du hadde kreft?

– Det var tøft. Veldig ofte forbinder man kreft med døden, men jeg ville kjempe.

Lyset fra vinduet treffer øynene hennes og de blir blanke. Hun kjemper mot tårene, men smiler fortsatt.

– Jeg er en evig optimist, og har vært det hele livet. Når du står i det må du på en måte bare stå i det, og ikke gi opp. Man må stå løpet ut.

Den første gangen kreften kom, ble hun operert. Hun fjernet livmoren og slapp å få videre behandling. Hun fikk tilbakefall i november 2011 og ble behandlet i Trondheim. Legene fant en svulst i skjeden, med spredning til lymfeknutene. På St. Olavs hospital ventet 33 strålebehandlinger og fem cellegiftbehandlinger. Anne Marthe synes det verste med det året, var å ikke kunne være hjemme.

DSC_0096

Anne Marthe Øverås fikk kreft for første gang i 2010. Foto: Martine Furulund

– Datteren min, Karoline, hadde nettopp startet på ungdomsskolen. Jeg husker jeg lå i sykesengen i Trondheim, og fikk tilsendt bilde av henne i en nydelig kjole da hun skulle på skoleball for første gang. Jeg fikk ikke muligheten til å være der og se henne, sier hun.

Anne Marthe lener seg tilbake i stolen. Hun tenker seg om i noen sekunder, og ser ned på hendene sine.

– Det har vært tyngst for henne. Selvfølgelig var det også tungt for mine to sønner, mannen min, foreldrene mine og søsknene mine. Men hun var yngst, og er den som i hvertfall utad har tatt dette tyngst. Hun har skrevet en del om dette med å være barn og pårørende, forteller hun og fortsetter: Det har vært veldig vanskelig for foreldrene mine også. Jeg er barnet deres selv om jeg er voksen.

Gode samtaler
Ute i salen fortsetter kaféen. Mona Longva rister på bollen med loddene og latteren sitter løst. Hun vandrer fra bord til bord. Gjestene sitter spente og ser ivrig ned på lappene. Rosa, blå, gule og grønne små lapper, som kanskje skal gi en av gevinstene som ligger på bordet. Det er hjemmestrikkede gaver og lyngplanter i hvitt og rosa.

– M43. Er det noen som har den?

Mona speider utover salen og en av de fremmøtte rekker opp hånden. Vedkommende skal vinne hele seks gevinster i løpet av loddtrekningen. Så mye vant hun, at hun måtte få en bærepose for å få det hele med seg. Hver gang hun vant, gikk jubelen og latteren i taket.

DSC_0092

Mona Longva trekker lodd. Premiene er hjemmestrikk og lyngplanter. Foto: Martine Furulund

Anne Marthe synes kaféene er en god ide. Man møtes og deler erfaringer og følelser rundt krefttemaet.

– Det å møte likesinnede og noen som forstår deg, er så viktig. Man er på et sted hvor man ikke trenger å fortelle så mye til de man snakker med, for at de skal forstå hva du går gjennom, sier hun og fortsetter: Det blir tatt opp temaer som kanskje ikke blir snakket om andre steder. Man kan utveksle erfaringer. Jeg har vært en stor fan av disse kaféene og har vært med på fredagskaféene i Ålesund som startet for ett og et halvt år siden.

I løpet av intervjuet ser hun ofte tankefullt ut av vinduet, før blikket hennes igjen møter vårt. Rommet er kjølig, og rundt på hyllene står leker og gamle rosa bursdagskroner etter det som en gang var en barnehage.

“Det å møte likesinnede og noen som forstår deg, er så viktig.”

Opplevelser med helsevesenet
Norge har et av verdens beste helsevesen. Når det gjelder kreftbehandling er forskningen og metodene i landet blant de ypperste. I 2014 fikk 31 651 nordmenn kreft. 10 971 av disse tapte kampen mot sykdommen, ifølge tall fra kreftregisteret. Det diagnostiseres dobbelt så mange tilfeller nå, sammenlignet med for 50 år siden. Det er flere menn enn kvinner som mister livet, og risikoen for livmorhalskreft har ifølge samme kilde gått ned.

Anne Marthes møte med helsevesenet har vært fylt av både gode og dårlige opplevelser. For henne er det viktig at helsepersonell tar initiativ og kommer med tilbud til behandlinger for blant annet etterskader.

– Jeg er opptatt av at helsepersonell skal gå til pasientene. Det er ikke pasientene som skal finne ut om hvilke senskader som kan komme, eller hvordan disse kan behandles, sier hun.

Selv har hun opplevd å måtte finne løsninger selv og spørre om behandlinger. Blant annet da hun fikk lymfødem og nevropati.

Lymfødem er en hevelse i arm og/eller ben. Dette skyldes en redusert transportkapasitet i lymfesystemet. Lymfeårene blir blokkert eller det er for få lymfekar. Da vil lymfevæsken sive ut vevet og gi hevelser. Nevropati er ikke en sykdom. Nevropati oppstår på grunn av skader eller irritasjon på nervene som går ut fra ryggmargen og hjernestammen (det perifere nervesystem).

– Legene har aldri sagt nei til det jeg har foreslått, men jeg har ofte måttet komme opp med ting selv.

DSC_0108

Sommeren 2015 fikk Anne Marthe vite at kreften var tilbake. Hun vet ikke hvordan framtiden vil bli. Foto: Caroline Tolfsen


Kreften er tilbake

I høst kom kreften tilbake for tredje gang. I løpet av seks cellegiftbehandlinger har legene ved sykehuset i Ålesund prøvd å fjerne sykdommen. Anne Marthe er fortsatt positiv. Hun ser ut av vinduet igjen og snur seg mot oss etter noen sekunder. Det smittende smilet hennes kommer til syne.

– Jeg trodde ikke det var mulig å få det tilbake en tredje gang. Men det var det. Hun ser på oss med store blå øyne og legger til; man lærer seg å sette så umåtelig stor pris på det man har i hverdagen. Jeg er blitt mer klar over at det vi kaver og jager etter, ikke betyr noe. Det er så mye som er viktigere enn alt mas og jag.

Det beste hun gjør hver morgen er å spise frokost. To grovbrødskiver og avisen foran seg.

– Det kjekkeste jeg gjør er å stå opp og spise frokost. Jeg er så glad for å være til og så takknemlig for at jeg bare får være her og være med dem som står meg nærmest.

Engasjementet hennes i Gynkreftforeningen er noe hun skal fortsette med. På tross av å være syk, ønsker hun å hjelpe andre.

– Jeg sitter i Gynkreftforeningen i Møre og Romsdal og i sentralstyret til Gynkreftforeningen. Det å kunne jobbe frem saker og stå på for andre gir meg mye.

Nå venter en reise til Oslo, for å konsultere med eksperter ved Radiumhospitalet.

– Jeg er per i dag ikke kreftfri. De skal evaluere ved Radiumhospitalet om det er noe mer de kan gjøre.

Hør den sterke radioreportasjen om Anne Marthe Øverås. Av Kaja Andreassen. 


By Caroline Tolfsen and Martine Furulund

read more: