Featurereportasje

“Her skal jeg spille til jeg blir pensjonist”

De møtes på Høddvoll en gang i uken. Menn og kvinner i alle aldre, 23 stykker til sammen. Siden 2009 har Bård Dalen trent det regionale laget for psykisk utviklingshemmede. Fra alle kanter av Søre Sunnmøre kommer spillere og foreldre tilreisende. For mange er dette ukens høydepunkt.

Nå står de på en lang rekke, og én etter én går de frem for å skyte på mål. Ei dame skårer, jubler, plukker opp ballen og løper mot oss.

− Jeg har det egentlig travelt nå, men kan ta et kjapt intervju, sier hun.

Ingerid Aske Osnes (28) forteller at hun har vært proffspiller på laget i ett år. Hun er en viktig brikke, får vi vite, da hun tross alt er toppskårer. Faktisk skårte hun fire mål nå rett før hun kom springende mot oss.
− På dette laget skal jeg spille til jeg blir pensjonist, sier hun plutselig, før hun haster videre for å skåre nye mål.

IMG_1518

KONSENTERT: Det ble mange skåringer under onsdagens treningsøkt. Foto: Hanna Gjelsvik Berg

Kaster seg ut av rullestolen

Lek og kaos om hverandre. Baller fyker gjennom hallen. En spiller sikter på rumpa til hjelpetreneren, treffer, og bryter ut i latter. Bård klapper i hendene mens han med bestemte steg går tvers over hallen. Han samler spillerne og deler dem i to grupper. Nå kan fotballspillingen begynne.

I Ulsmohallen er lydnivået høyt og tempoet raskt. På benker langs veggen sitter foreldre og søsken og ser på, prater med hverandre og klapper når det blir mål. Enkelte familiemedlemmer er også med og spiller, og holder hånden til spillere som synes det er best slik.

− Det er ikke mange lag som har en målvakt i rullestol, sier trener Bård Dalen og peker på Bjarte Mårstøyl (47).

Målvakten sitter foran målet og gliser. Når ballen er på motsatt banehalvdel, legger Bjarte foten avslappet på låret og slapper av mens han skuer ut over banen. Ballen skifter retning, og han er igjen klar for å dekke mål med både armer, ben og rollestol.
− Det er ikke mye som går forbi meg, roper han stolt etter å ha reddet nok en ball.

Bård forteller at målvakten flere ganger har blitt så revet med at han har kastet seg ut av rullestolen.

IMG_1601gg3.jpg
GIVENDE: Andreas Pedersen Brandal startet som støttekontakt for Bjarte Mårstøyl. Dette syntes Andreas var så givende at han valgte å bli hjelpetrener for laget. Foto: Hanna Gjelsvik Berg

 – Trenger ikke være god for å spille

Én etter én kommer spillerne bort for å bli intervjuet. En dame kommer mot oss, rekker frem hånden og sier “ja, jeg får vel håndhilse”. Etter et varmt håndtrykk spør hun om hun kan få skrive navnet i blokken vår. «Linn Skorpen» skriver hun med sirlige bokstaver, ser opp og smiler, før hun rusler rolig tilbake til spillet.

Tilbake på banen briljerer Linn. Med ballen lekent mellom beina, løper hun målrettet. Hun skårer, og i samme bevegelse faller hun på knærne med hendene viftende over hodet i en seiersdans, vifter og snur seg rundt. Seiersdansen er utført, og spillet har for lengst tatt nye retninger.

Anna-Elise Dalhaug Haugen (23) er kaptein på laget. I pausen forteller Voldajenta at det viktigste er å få med alle. Selv løper hun konstant frem og tilbake på banen for å motivere de andre, og for å få alle til å føle seg inkludert.

– Vi vinner ikke så ofte, men det gjør ikke noe. Man trenger ikke være god for å spille, det viktigste er å få med alle og å ha det gøy, forteller hun.

IMG_1f595

SPØKEFULL: Anna-Elise Dalhaug Haugen sprer glede på laget. Her gjør hun ryddingen til en lek. Foto: Hanna Gjelsvik Berg

Å skåre er en seier i seg selv

På sidelinjen finner vi Per Svein Krøvel. Han er far til en av spillerne, og er alltid med på trening. For både far og sønn er onsdagen hellig.
– Jeg har en hektisk hverdag, men kan ikke gå glipp av treningene. De gir meg avkobling i hverdagen, sier han og ser på spillerne som roper og hoier.

Han forteller at mye av det fine med fotballaget er at det er så inkluderende. Ingen tenker på aldersforskjellen, ingen bryr seg om at noen er femti mens andre er tjue.
– Det er ingen som bryr seg om å vinne. Skårer de mål, da har de allerede vunnet, smiler han.

På bakken rundt om i hallen ligger blå jakker henslengt, jakker som viser at de er en del av samme lag. Per Svein forteller at lagfølelsen er noe av det viktigste for sønnen. Dét og å ha noe fast å se frem til.
– I dag hadde jeg ikke sagt at jeg skulle være med. Likevel stod han klar i fotballklærne når jeg kom. Han var så gira, forteller Per Svein.

Laget deltar på cup minst tre ganger i året. Da reiser spillere, foreldre og trenere av gårde. Den største er landscupen, som i år spilles i Lillehammer. Hjelpetrener Anders Boye forteller at cupene er et stort høydepunkt.
– De kan snakke om cupene i måneder i forveien, sier han.

På spørsmål om hva som er det gøyeste, forteller spillerne om alle vennene de har på laget. En av dem peker på en gutt og forteller at hun har fått kjæreste. Anna-Elise forteller om bursdagsfeiringer og sosiale bussturer til og fra kampere. Hødd United er et lag, og som et lag er de forent.

FULL INNSATS: Se videoen fra Hødd Uniteds trening. Video: Hanna Gjelsvik Berg

read more: