POLITIKK PÅ 1-2-3

RØDT

SV

AP

SP

KRF

MDG

VENSTRE

HØYRE

FRP

POLITIKK PÅ 1-2-3

Stortinget

Stortinget, Oslo. Foto: Dmitry Valberg/Flickr

Politikk er viktig. Beslutninger som blir tatt av våre politikere er med på å forme vår hverdag i stor grad, derfor er det viktig at vi vet nok om politikk til å kunne si fra når de ikke gjør jobben sin riktig! Mange synes at politikk er for avansert eller rett og slett for kjedelig. Derfor har vi forsøkt å lage en enkel og grei guide til norsk politikk. Her vil du finne informasjon om hvordan vårt politiske system er bygd opp, og en oversikt over de forskjellige politiske partiene i Norge.

MONARKIET

Kong Harald V

Kong Harald V. Foto: Kenneth Hætta/Wikimedia

Norge er et såkalt konstitusjonelt monarki – enkelt forklart vil det si at vi har en grunnlov (konstitusjon) og et kongelig statsoverhode (monarki). I dag er dette Harald V (Harald den femte). Selv om kongen vår offisielt er landets øverstkommanderende, har han stort sett kun symbolsk makt – han kan for eksempel ikke erklære krig mot Sverige på egen hånd bare fordi han har lyst.
Kongen er som sagt vårt statsoverhode, og en av hans få formelle oppgaver er å signere beslutningene til regjeringen – det vil si at han godkjenner regjeringens planer. Bortsett fra det er han stort sett kjent for å holde fine taler.
I praksis er det nemlig regjeringen som sitter med makten. Regjeringen er en gruppe med politikere som stemmes frem av folket under såkalte valg (OK, nå undervurderte vi deg kanskje litt). Men før vi kan velge, må vi forstå hvordan det politiske systemet fungerer.

PARLAMENTARISME

I Norge, som i mange andre land, brukes et system som kalles parlamentarisme. Stortinget er Norges parlament/nasjonalforsamling (mer om dette senere). At en stat er parlamentarisk betyr at regjeringen sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen tillater det – regjeringen kan altså bli tvunget til å gå av dersom et flertall på Stortinget vil ha de bort.
Vår grunnlov har bestemt at når et flertall i nasjonalforsamlingen fremmer et mistillitsforslag mot regjeringen, så må regjeringen gå av. For eksempel kan en regjering ha håndtert en krise utrolig dårlig; kommer det da et mistillitsforslag fra Stortinget, kan regjeringen bli tvunget til å gå av (f.eks. ble Gerhardsen-regjeringen oppløst i 1962 pga. en gruveulykke på Svalbard).
Parlamentarisme innebærer altså at regjeringen dannes på bakgrunn av hvordan Stortinget er sammensatt, samtidig som regjeringen er avhengig av tillit i Stortinget for å kunne styre. Likevel trenger ikke regjeringen å ha direkte støtte fra alle i Stortinget, men da kaller vi det mindretallsparlamentarisme. På samme måte kaller vi da regjeringen for en mindretallsregjering.

Fredrik III

Kong Fredrik III av Danmark innførte eneveldet i Danmark-Norge i 1660, og ga dermed seg selv all makt over unionen. Foto: Wikimedia

MAKTFORDELINGSPRINSIPPET

På 1700-tallet var det fortsatt vanlig at det var veldig få som satt med all makt i hvert enkelt et land. De fleste land var styrt av konger og dronninger, og disse bestemte gjerne stort sett alt – det kunne for eksempel være hvor høye skattene skulle være, hvem som skulle få tildelt landområder, hvem som skulle få gifte seg, og hvem som skulle bli straffet for noe.
Problemet med dette systemet var at det samlet all makt på veldig få hender, og det var heller ingen som passet på de som skulle passe på. Dette gjorde at borgernes rettsikkerhet var utrolig dårlig – man kunne bli anklaget og dømt for noe, uten at det var noen som løftet en finger for å se om alt gikk riktig for seg.
Men så kom franskmannen Montesquieu på banen på 1700-tallet med en banebrytende idé: Maktfordelings-
prinsippet. Dette var en smart løsning på et gammelt problem – tanken var å beskytte borgerne mot maktmisbruk fra staten, eller å bruke «makt mot makt».

I stedet for at en konge eller borgermester kunne være både dommer, jury og bøddel ble nå makten fordelt i et tredelt system. Disse tre delene av maktsystemet ble kalt statsmakter. Systemet skal ideelt sett fungere slik at ingen av de tre statsmaktene har mer makt enn noen av de andre.

NORGES STATSMAKTER

I Norge har vi altså tre statsmakter – Stortinget, regjeringen, og domstolene.

• Stortinget er den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt.
• Regjeringen er den utøvende makt.
• Domstolene er den dømmende makt.

Stortinget er Norges nasjonalforsamling. Oppgavene til nasjonalforsamlingen er blant annet å vedta lover (lovgivende), lage statsbudsjett som bestemmer hva det skal brukes penger på (bevilgende), i tillegg til at de skal kontrollere at regjeringen følger Stortingets vedtak (kontrollerende). I et demokratisk land som Norge blir medlemmene av Stortinget valgt av folket, derfor har nasjonalforsamling ofte blitt kalt folkerepresentasjon – folket er representert på Stortinget, fordi det er dem som har valgt de politikerne som sitter der (men det skjønte du sikkert).

Statsminister Erna Solberg (H)

Dagens regjering ledes av statsminister Erna Solberg (H). Foto: Christian Fredrik Wesenberg/
Wikipedia

Regjeringen har ansvar for å sette i gang med vedtakene som Stortinget har bestemt (utøvende). De må altså gjøre som de får beskjed om av Stortinget. Regjeringen ledes av statsministeren, og kongen utnevner medlemmene av regjeringen, det som kalles statsrådene. En regjering kan endres underveis ved at statsråder skiftes ut eller bytter departement, men regjeringen regnes likevel for å være den samme så lenge statsministeren sitter. Dagens norske regjering er Erna Solbergs (H) Høyre- og Frp-regjering.

Domstolene er landets dømmende makt. Hverken regjeringen eller Stortinget kan blande seg inn i hva domstolene gjør. Det er en av våre viktigste garantier for høy rettssikkerhet – i retten skal alle behandles likt, og alle skal ha den samme samme muligheten til en rettferdig rettsak.
I Norge har vi et domstolsystem med tre nivåer:

• Tingretten er det første nivået i det norske domstolsystemet. På landsbasis finnes det over 60 tingretter, og alle har domsmyndighet i én eller flere kommuner. Tingretten dømmer både i straffesaker og sivile saker. I en straffesak er det staten som tiltaler noen som de mener har brutt loven, og siden alle som blir tiltalt for en forbrytelse skal sees på som uskyldige inntil det motsatte er bevist, så er det statens oppgave å bevise at vedkommende er skyldig. Vi sier at bevisbyrden ligger hos staten/saksøker, altså at det er de som må bevise at den tiltalte faktisk har begått forbrytelsen som vedkommende er tiltalt for. I en sivilsak er det derimot den saksøkende part som må bevise at det har foregått noe galt, og saksøkeren må også ta regningen for rettsaken hvis hen taper i retten. Dette er lurt, fordi det gjør at folk ikke drar andre for retten pga. små filleting – hvis alle nabokrangler skulle ha endt i retten ville jo ikke domstolene hatt tid til stort annet.

• Lagmannsretten er andre nivå, og saker som ankes i tingretten ender opp her, både sivile- og straffesaker. Det er imidlertid ikke alle anker som tas til følge – saker hvor straffenivået ikke er over seks år, kan nektes å behandles av lagmannsretten hvis de ikke finner det nødvendig. Lagmannsretten finnes seks steder i Norge.

• Høyesterett er den øverste domstolen i Norge, og består av 20 dommere. Anker til Høyesterett er det enda mindre sjanse for å få prøvd videre; saken må også ha betydning for fremtidige saker (kalles å skape presedens). For eksempel kan en forvaringsdom i Høyesterett legge føringer for straffenivået i lignende saker. Slik sikrer man at Høyesterett kun tar seg av de viktigste sakene.

Johan Sverdrup

Venstre ble – som første norske parti – grunnlagt i 1884 av Johan Sverdrup (bildet). Foto: Wikimedia

HISTORIEN FØR PARTIENE

I dag har Norge mange forskjellige partier, og mange av disse er utbrytere av allerede eksisterende partier. Selv om det ennå ikke fantes noen offisielle partier, begynte man allerede på midten av 1800-tallet å bruke dette begrepet om grupperinger som hadde felles ønsker og behov – samfunnsgrupper som bønder, embetsmenn og byfolk. Embetsmennene styrte i stor grad landet sammen med den daværende kongen, og regjeringen gjorde stort sett som de ville, uavhengig av Stortinget.
På denne tiden var det veldig mange bønder i Norge, som hadde sett seg leie på at de ikke fikk være med og bestemme noe som helst. Dette førte til at de samlet seg om en felles sak, samtidig som deres motstandere også organiserte seg, og de første norske partiene så dagens lys i 1884.

NORGES POLITISKE LANDSKAP

I politikken hører vi ofte om begrepene høyre, venstre og sentrum. Men hva betyr dette? Kort sagt blir de forskjellige partiene plassert på høyre/venstre-skalaen etter hvor opptatt de er av å gjøre forskjellen mellom fattige og rike mindre (økonomisk utjevning) og etter hvor mye innblanding man vil ha eller er villig til å godta fra staten.
Helt vil venstre finner vi de sosialistiske partiene, som er for den største økonomiske utjevningen. Det mest sosialistiske partiet er Rødt (R), så kommer Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet (Ap). Partiene i «midten» kaller seg sentrumspartier, ikke-sosialistiske eller borgerlige. Disse partiene er Senterpartiet (Sp), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V). Mot høyre finner vi først Fremskrittspartiet (Frp), og så Høyre (H). Disse to regnes også for å være borgerlige partier.
Mange mener imidlertid at den tradisjonelle rød/blå- eller venstre/høyre-skalaen ikke lenger er relevant. Miljøpartiet de Grønne (MDG) vil blant annet ikke plassere seg på disse skalaene, og bruker heller skalaen grønn-grå, for å skille mellom partiene som jobber aktivt for miljø og ikke.

VALG – STORE OG SMÅ

Stortingsvalg avholdes hvert fjerde år, og bestemmer hvem som skal få sitte på Stortinget. To år etter hvert stortingsvalg har vi noe som heter kommunestyre- og fylkestingsvalg, der vi velger representanter til landets forskjellige kommunestyrer og fylkesting. Det er litt som VM og EM i fotball, eller sommer-OL og vinter-OL – det er riktignok fire år mellom de virkelig store mesterskapene, men det er mye som er spennende og interessant på «lavere» nivå også (beklager, vintersportfans)!
Uansett er det smart å lære seg hvordan det politiske landskapet ser ut, slik at du til enhver tid kan velge de politikerne som vil gjøre det som du er enig i at er best for landet ditt. Det finnes, dessverre, noen som stemmer på partier som de egentlig er uenige med, eller som motarbeider det de egentlig vil, men det er slikt som kan skje om man ikke setter seg skikkelig inn i hva de forskjellige partiene driver faktisk driver med.

Valgurne

Annenhvert år går nordmenn til valgurnene. Foto: Lars Røed Hansen/Wikipedia

TRYKK DEG FREM I MENYEN TIL VENSTRE FOR Å LÆRE OM PARTIENE!