Featurereportasje

– Jeg hadde ikke klart meg uten dem

Syv år gammel ble Maria Drevik hentet av barnevernet. Hun frykter at den krevende barndommen kunne endt veldig annerledes hadde det ikke vært for Torill og Steinar Kleven. 

Det var ved slutten av skoledagen at Maria Drevik og de to brødrene hennes plutselig ble plukket opp og plassert i et midlertidig besøkshjem.

–  Jeg kommer fra en familie hvor ikke alt var som det skulle. Familien var preget av narkotikabruk og omsorgsvikt. Det var krangling og slåssing, forteller Maria.

Det er en sterk og reflektert ung kvinne på 21 år som i dag kan fortelle om en vanskelig barndom. Det er tydelig sterke bånd mellom Maria og de to fosterforeldrene som sitter på hver sin side av henne i sofaen hjemme hos familien Kleven. I bakgrunnen høres ivrige barnestemmer fra to av barnebarna til Torill og Steinar.

IMG_75052 - Kopi

Det er en varme og stemning i rommet som raskt sprer seg med smittende effekt. Maria legger ikke skjul på hvor mye fosterforeldrene betyr for henne.

– De har jo faktisk oppdratt meg på nytt. De betyr utrolig mye for meg, og jeg klarer ikke å se for meg et liv uten dem egentlig. De har fått meg opp og frem, sier Maria.

– Bare se hvem jeg er i dag. Uten et godt fosterhjem hadde jeg ikke sittet her å vært så oppegående som jeg er i dag. Jeg hadde sikkert bodd på gata eller drevet med narkotika selv.
-Maria

Latteren sitter løst i den solfylte stua. De tre veksler mellom fortellinger om vanskelige tider og gode minner. Barneleker ligger strødd i kriker og kroker, og på veggene smiler en rekke barneansikter fra innrammede bilder.

Fem fosterbarn

Torill og Steinar Kleven har vært fosterforeldre siden 1991. Det var på en campingtur at Torill kom over en annonse for fosterhjemsrekruttering i et blad. De to barna som prydet annonsen traff henne rett i hjertet, og sammen med Steinar innkalte hun til familieråd. Siden da har det gjennom årene vært fem fosterbarn innom hjemmet deres i Ulstein.

– Det var en periode vi hadde fem stykker i barne- og ungdomsskole under samme tak. Da var det ganske mye klesvask, brødbaking og leksehjelp, forteller Torill.

Hun tror at deres egne barn har blitt bedre omsorgspersoner av de ekstra tilskuddene til familien. Likevel utelukker hun ikke at de i perioder kan ha følt at de har fått litt lite oppmerksomhet.

Splittet søskenflokken

Da Maria var ti år ble hun og brødrene sendt til hvert sitt fosterhjem. I utgangspunktet var det kun storebroren til Maria som flyttet inn hos familien Kleven.

– Vi var tre stykker som på grunn av alder og bakgrunn ble mye å ta seg av samlet. Samtidig følte jeg et morsansvar, spesielt for lillebroren min siden han var yngst. Da jeg ble flyttet for meg selv var jeg alltid bekymret for hvor han var og hvordan han hadde det. Vi hadde jo forberedt oss på at vi skulle klare oss selv, så da vi ble splittet ble det ikke helt som vi hadde planlagt, forteller Maria.

Hun tror at det å bli adskilt fra søsken er mye av grunnen til at fosterbarn kan få sterke reaksjoner i ettertid.

Jeg har hatt denne morsrollen og tanken om at «jeg skal passe på ham uansett» -Maria

– Det er nok mye av grunnen bak både raserianfall og depressive perioder. Man går alltid og tenker på dem, og har denne ekstra vekten på skuldrene – noe man ikke skal ha når man er så liten.

2

Maria ble først plassert i et fosterhjem hun ikke passet inn i. Situasjonen føltes ikke helt optimal, og hun ble derfor hentet ut etter ett år. Dette minnes hun som en opprørsk og trist periode av barndommen.

– Jeg var litt umulig. Snek meg ofte ut, kranglet mye, ble mobbet og var sint på alle andre enn de jeg egentlig skulle vært sint på. Det var ikke noe kjekt. Tiden var veldig tung.

Trengte stadig bekreftelse

Ettersom den eldste broren til Maria allerede bodde hos Torill og Steinar, var hun en del på besøk der. Men da hun var elleve år flyttet hun inn permanent.

– Det var som om hun kom inn og bare datt ned i sofaen som alle de andre, og der har hun vært siden. Lyver jeg da?, spør Torill lurt og ser på Maria.

– Nei, jeg fikk en ny genser og da var jeg fornøyd, ler Maria.

Likevel understreker Torill at det tok lang tid før Maria følte hun kunne slå seg helt til ro hos dem.

– Du har jo visst at du ikke var vår, og du ga uttrykk for at du trodde vi kanskje ikke ville ha deg hos oss. Vi måtte bekrefte for deg hele tiden at du aldri kunne gjøre noe som var så galt at du ikke skulle bo her, og at du aldri  måtte flytte herfra uansett hva. Det tok utrolig lang tid før det sank inn, sier Torill til fosterdatteren.

3

Hun legger til at det har vært vanskeligere å sette grenser for fosterbarna enn for sine biologiske barn.

– Fosterbarna vet at vi faktisk kan si opp når som helst, hvis vi kjenner det blir for vanskelig. Det må være en forferdelig tanke å ha. Derfor trenger de mye ekstra bekreftelse hele tiden.

Torill legger ikke skjul på at det å bli fosterforeldre ikke bør tas lett på.

– Barna som kommer inn har med seg sine ting man må ta hensyn til, både på godt og vondt. Men jeg tenker at det er en lærerik situasjon både for foreldre og barn, det å lære å bry seg om andre. Alt trenger ikke å gjøres slik man er vant med. Det går an å gjøre endringer når vi får barn i huset, slik at det blir til det beste for dem, sier Torill.

 – Jeg bruker å si at det finnes ikke vanskelige barn, det finnes barn som har det vanskelig. -Torill

På tross av utfordringene som følger med å bli fostermor, understreker Torill at det er mange flere positive dager enn dårlige.

– Små gleder i hverdagen gjør det verdt det. Som når jeg får morsdagsgave i hjerteformet kurv med «verdens beste mamma» skrevet på, ler hun og ser mot Maria.

– Jeg kan å smigre da vet du, skyter Maria inn.

DSC_2244

Torill sier at noe av det beste med å være fosterforeldre er å se at barn som sliter med den ene og andre tingen, vokser og utvikler seg til flotte personer.

– Kan det være noe bedre enn det, spør hun og rister på hodet.

Vet å få viljen sin

Fosterfar Steinar har aldri satt seg imot konas ønske om å ta inn fosterbarn i tillegg til deres egne tre biologiske barn. Torill roser ham for støtten han har gitt, og sier at han alltid er der og tar over arbeidet når det trengs.

Hun kan også røpe at Maria visste hvordan hun skulle få viljen sin med ham da hun var liten.

– Da sa hun at «jeg får alt jeg vil av han Steinar bare jeg gjør sånn», sier Torill mens hun vifter med øyenvippene for å etterligne Maria.

– Det er litt sånn fortsatt da, ler Maria og ser på Steinar som nikker bekreftende og ler med.

Gir stafettpinnen videre

Familien Kleven har vokst seg stor, og i ferier kan det bli trangt om plassen i det grå huset i Ulstein. Nå ønsker Torill og Steinar å fokusere på rollen som besteforeldre, og vil derfor ikke ta inn flere fosterbarn i hjemmet.

– Vi er allerede besteforeldre til seks, og jeg regner med at det blir flere etter hvert, nikker Torill i retning Maria.

– Kikk på meg ja, kommer det fra en paff Maria.

 IMG_7559

Maria er klar på at hun selv ønsker å bli fostermor når livssituasjonen ligger til rette for det.

– Når jeg har økonomi og god nok plass til det i huset vil jeg ha fosterbarn. Det er selvfølgelig veldig vanskelig å tenke på at det er flere barn som er som meg, og trenger hjelp, sier hun.

Maria er allerede på god vei mot en selvstendig og stabil hverdag.

– Jeg har god jobb som konseptansvarlig på Lindex. Dessuten har jeg kjæreste og et hus som vi driver og pusser opp. Det har bare vært positivt å flytte inn i et fosterhjem, det går ikke an å si noe negativt om det i ettertid, sier hun og smiler.

Les mer om mangel på fosterhjem i 6.utgave av Næravisa 2015. 

read more: