Featurereportasje

Søppelkjøreren

Høyt over Volda, etter å ha nådd toppen av Solhøgda, slår søppelkjører Eldar Krøvel ut med armene og utbryter: – Det er jammen fint her oppe!
Så drar han i en spak, og en arm som kan løfte 300 kilo, slynges ut i lufta over oss.

Den fungerer som et pinsett, forklarer Eldar (63).
På pc-skjermen foran seg demonstrerer han hvordan robotarmen griper fatt i en søppeldunk, løfter den høyt i været, rister den litt frem og tilbake og snur den på hodet så søpla raser ned i bakrommet på bilen.

Søppelkjører Eldar Krøvel (63) tar en ekstra titt i speilet for å kontrollere at mekanikken fungerer som den skal. En ny søppelsekk finner veien ned i bilen.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             Foto: Karoline Ravndal Lorentzen

Han har lagt bak seg halvparten av dagens første rute.

– Er 07.30 tidlig? sa Eldar da vi møtte ham på pauserommet et par timer tidligere. Sjåførene hadde allerede rukket å få i seg den første kaffekoppen.

– Vi er en fin gjeng, sier han i det vi tar fatt på de første bakkene ovenfor sykehuset i Volda.
– Vi har ulike oppgaver. Ikke alle kjører lastebil. Det vi har felles er at vi liker å kjøre alle slags maskiner. Noen driver jordsortering og maler opp tre.

Sollyset faller i en fin bue inn gjennom vinduet.
– I dag har vi perfekte forhold for søppelkjøring, utbryter Eldar. Han plystrer mens han kjører.

På midtkonsollen i bilen ligger kjøreruta. 494 søppeldunker skal plukkes opp med robotarmen.
– Det er jo en del. Men når en har kjørt den samme ruta en stund, går det i grunnen greit. Jeg har innarbeidet mitt eget kjøremønster, en måte å gjøre det på som fungerer for meg. Hvordan en gjør det er litt forskjellig fra sjåfør til sjåfør, sier Eldar og peker på den smale gata vi har foran oss.
– Det betyr at jeg alltid kjører denne gata sånn som jeg gjør nå. Skal du få med deg alle dunkene, er du nødt til å kjøre systematisk. Jeg avviker ikke fra mønsteret, men holder meg til det. Hvis ikke blir det surr i systemet og jeg gjør jeg lett feil. Da har jeg plutselig folk på tråden med en gang.

Feilsortering

– På den verste turen jeg har kjørt, måtte jeg løpe inn og ut av bilen 159 ganger. Folk hadde ikke lagt plastsekkene rett, sier han.
– Hvilken feil er det folk oftest gjør i Volda? 
– Nitti prosent av feila skyldes overfylte dunker.
Eldar peker på to strappfulle plastsekker som er knyttet i hverandre og plassert oppå lokket.
– Plastsekken skal oppi papirdunken. Den skal stå og ikke ligge. Hvis den ligger, kan den komme i klem på kanten av boksen. Da må vi ta ned kloa igjen og det blir ofte hull på sekken slik at innholdet faller ned på bakken. Da blir det en stor jobb for oss å rydde søpla opp igjen. Derfor har vi sendt ut en instruks om at plastposene må stå, sier han.

– Men dere rydder det opp igjen når det skjer?
– Ja, det gjør vi. En gang fant jeg seks sekker teipet fast i lokket på en dunk. Noen folk har originale løsninger. Det er ofte de samme folka som prøver seg igjen og igjen.
– Hva gjør dere med dem som prøver seg på slikt?
– Om du overfyller dunken din, skriver vi ut lapp for mangel ved dunk eller fremsetting. Hvis du har fått tre merknader, følger vi opp med sanksjoner. Ofte må du betale større gebyr. Enkelte vil ikke ha større dunk fordi det blir dyrere, men jeg mener det er helt riktig at en skal betale mer. Vi kan ikke godta at folk jukser med slikt.

Eldar gjør et anslag i hodet, og sier at han tror 20 prosent av de som sorterer er ekstraordinært gode til det, mens 20 prosent er helt elendige og de siste 60 prosentene er “folk flest”, vi som noen ganger får det til og andre ganger ikke.

– Hva tenker du om klimaskeptikerne som sier at det ikke nytter å sortere?
– Det er tøv! Forskning viser at det er positivt for miljøet og naturen å sortere. Forskningen viser også at de positive effektene av å sortere ikke ødelegges av at vi i Norge kjører plasten vår til Sverige, sier han.

Det blir mye papp på en runde. Dersom pappen ligger vanskelig til, må Eldar gjøre all jobben for hånd.                              Foto: Karoline Ravndal Lorentzen

Papirmannen

– Jeg jobbet som byråkrat i PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste) og styrte med papir i mange år. Nå jobber jeg jo fortsatt med papir, men på en helt annen måte. Jeg likte faktisk denne jobben fra første dag. Nå har jeg kjørt søppelbil i to og et halvt år.
– Er det en ensom jobb?
– Nei, det vil jeg ikke si. Man hilser på folk, kommer i snakk. Etter hvert blir man godt kjent med mange. Jeg hadde mye med folk å gjøre i jobben i PPT, selv om det ble mye papirarbeid. Jeg kom dem tett på livet. Det var atferdsvansker og lese- og skrivevansker. Jeg opplevde at det kunne gå nærmest på helsa løs. Det var folk som ringte sent på kvelden og det kunne gå ut over nattesøvnen. Men det er sånn det er i livet. Man herdes av det underveis.

– Synes du Volda er gode på sortering?
– Nå er vel ikke Volda og Ørsta de som har kommet lengst, sier Eldar.
– Det er jo flere kommuner som har hatt veldig mye sortering i mange år. De sorterer for eksempel ut glass og metall. For noen år siden besøkte jeg datteren min i Tønsberg. Hun hadde ikke mindre enn fire dunker.
Eldar blir stille. Han manøvrerer bilen inntil veikanten og får løftet opp en ny søppelsekk.
– Mens vi har jo hatt bare to i mange år, fullfører han.
– Hvorfor tror du det er sånn?
– Det er jo politikerne som legger føringer for hvordan ting skal være. Og så er det de sentrale styresmaktene som kommer med sine påbud, sier han.
– Vi har jo potensiale for å sortere enda bedre.
Eldar stanser bilen med et rykk. På skjermen på dashbordet ser vi en sekk som treffer asfalten.
– Ja, der ble det noe rot og en sekk som falt ned. Det er all reklamen som gjør sekkene for fulle, sier han og forsvinner ut gjennom døra.

Etter noen raske sekunder er han tilbake.
– Det er utrolig hvor mye rart folk kan komme på å kaste fra seg helt øverst i søppelbøtta. Jeg har funnet inkassokrav, alle mulige personlige opplysninger. En av dem som kjører matavfallsbilen, fant en gang en levende katt i søppeldunken. Den hadde nok ikke havnet der av seg selv, for lokket var lukket. Du vet; det er mye rart folk gjør for å kvitte seg med dyrene sine når de drar på ferie.
– Hva er det rareste du har funnet?
– En sau som lå nedi en liten dunk på høykant. Sauen forsvant opp i bilen og ble komprimert før jeg fikk sukk for meg. Da jeg fikk den opp i lasterommet, lå sauen helt stiv og med beina rett opp, uten hode. Den lå i en søppeldunk ved en gård.

Og hva er det som opprører deg mest?
– Det er ille når en ser hvor mye mat som kastes. Jeg husker bestemora mi, som aldri kastet noe som helst. Det eneste som gikk i søpla der i huset, var potetskrellet. Før hadde folk en stor respekt for mat. Alt skulle tas vare på og brukes om igjen. Det var brukte klær som gikk i arv, fra den ene generasjonen til den neste. Man tok vare på ting mye mer enn i dag.
Eldar mener det handler om å bruke fornuft, om å bruke ressursene.
– Gjenbruksbutikker er jo noe som er landsomfattende. De tar imot ting som folk ikke vil ha eller trenger lenger, mens andre kan nyttiggjøre seg av det og ta vare på det.

Tømming

Sjåførene på VØR kan ta seg en halvtimes pause daglig.
– Å sitte alene i bilen så lenge, det gidder jeg rett og slett ikke. Men noe toalett og matrom, det er det jo ikke innlagt her, så da er det jo eventuelt å stikke i skauen og slå lens om det skulle knipe. Ja, det kan jo forklare hvorfor det er så få damer i denne jobben. Det er verre for damer å fly i skauen hver gang de må gå på do, sier Eldar.
– Men kan en ikke stoppe på en bensinstasjon?
– Jo, men en finner ikke de alle plasser. Om en kjører Austefjord-ruta, så er det ikke en eneste bensinstasjon på hele ruta.

Hvor havner søpla som samles inn på VØR?
– Mange tror det ikke spiller noen rolle om en sorterer eller ikke. Det er feil. All søpla tippes først i samme hall. Vi tipper papir, papp og plast i en haug. Matavfall havner i en annen. Så havner de i ulikt hull. Deretter hentes søpla med containerbiler. De bringer det videre til nye stasjoner. Matavfallet på VØR havner til slutt på Grautneset utenfor Ålesund. Plasten vår kjøres til Stryn. Der sendes den videre til Sverige. Papiret blir sendt til Norske Skog i Skogn. Pappen sender vi til Trondheim. All søpla gjenvinnes til slutt.

En dame dukker plutselig opp i veikanten.
– Nå må hun flytte seg, men hun tenker at vi skal kjøre forbi henne først, sier Eldar. Etter kort tid snur hun ryggen til oss og rusler videre.
– Det var en gang det stod en beruset mann rett foran en søppeldunk. Mannen nektet å flytte seg. Da skjøv jeg kloa frem, bare ørlite grann. Mannen forsvant brennkvikt, sier Eldar.
– Det hadde vel tatt seg ut om du hadde kløpet tak i den dama der?
– Haha! Det hadde tatt seg ut ja. Men jeg driver jo ikke med slikt.
Eldar må ta en ekstra tømmerunde for å fullføre runden sin.
– Det skjer oftere nå enn for to år siden, sier han i det vi kjører inn i omlastingsstasjonen til VØR i Hovdebygda.
– Du ser at det er alt for mye søppel her og at vi trenger større plass. Det vil bli bedre i 2020, når det nye anlegget vårt på Melsgjerdet står ferdig.

1291337
På anlegget i Hovdebygda er det overfullt i hallen.                                                                                                                                                                                                                                                           Foto:  Karoline Ravndal Lorentzen

read more: