Featurereportasje

Voldas storesøster

Når ungdomstiden føles kaotisk, hjelper helsesøster Lisbeth Hoggen Totland videregåendeelevene med å plassere brikkene i livets puslespill.

Foto: Kristine M. Gutterød

Hun forteller om puslespillet hun ser når øynene er lukket. Brikker strødd utover. Kaos. På én brikke: sykepleierutdanningen. En annen: ryggsekken på ryggen i Venezuela. En hybel i Stavanger. Et akuttmottak og en jordmorsdrøm. Én brikke hvor den ene foten settes foran den andre på Macchu Picchus steinstier i Peru. Og tre brikker med bilder av tre barn.

– Jeg var rastløs, bodde her og der. Husker jeg tenkte at jeg aldri kom til å klare å bli værende i én jobb. Jeg ble så fort lei.

Lisbeth H. Totland lener seg tilbake i kontorstolen på den eneste jobben hun aldri har blitt lei av. En helsesøsters hverdag er alt annet enn monoton. Hver eneste elevsamtale er som å legge et unikt puslespill. I dag har Totland vært på tomannshånd med alle de ferske førsteklassingene på Volda videregående.

Røde og grønne tanker

Hvite persienner foran vinduet skjuler ettermiddagssolen som balanserer på fjelltoppene.

– Jeg snakker mye med ungdommene om grønne og røde tanker. De som vil deg vel og ikke, sier hun.

Ofte sammenligner Lisbeth det med å ha en engel og en djevel på skuldrene. Man må velge hvem av de to man vil lytte til og tro på.

– Du må vel spørre deg selv hva som er grunnen din til å stå opp om morgenen, sier hun lavt.

Stopper opp.

(Fortsetter under bildet)

Foto: Kristine M. Gutterød

Foto: Kristine M. Gutterød

– De røde tankene tar fort alt fokus. Om jeg selv skal ha et foredrag, eller snakke foran mange foreldre, er det lett å høre på de røde tankene, innrømmer hun.

”Du har ikke noe å komme med” sier djevelen på skuldra.

– Jeg tror jeg har lett for å ha masse røde tanker. ”Ho er bedre enn meg”. ”Ho er en bedre mor”.

Alle negative tanker forsvinner ikke like naturlig som tenåringsutbrudd og kviser.

– Det er litt viktig å kjenne seg igjen selv i ungdommene. Jeg kan ikke sitte på min høye hest og snakke om ”de ungdommene”. Vi som voksne er jo ikke noe bedre selv, vi gruer oss til ting og lar tankene ta overhånd.

Hun prøver å møte alle der de er, lytte, få oversikt, sortere. Høre på hun som ikke vil spise, forklare han som lurer på hvorfor kroppen plutselig oppfører seg rart. Nikke forståelsesfullt til han som føler seg ensom, og hun som savner å ha en ”bestevenn”.

– Begrepet ”bestevenn” provoserer meg. Mange av elevene jeg snakker med føler at de ikke har en ”bestevenn”, eller at de må ha en kjæreste. Det handler om tilhørighet, sier hun.

Mange føler en sorg over ikke å være ”valgt” av noen.

– Men hvem som er dine ”beste” venner varierer jo, og ofte har de mange venner og folk rundt seg. De ser det bare ikke.

Grunnsteiner

”Trygg” er ordet hun bruker for å beskrive oppveksten. Betroelser til sin tre år eldre søster, som også nå i voksenlivet er en av hennes nærmeste. Innetid. Regler. Kranglingen om å få se ”Derrick” etter leggetid. Usikkerhet.

– Jeg var nok ingen rebell. Litt flink pike kanskje, men stressa aldri for å få toppkarakterer og trene hele tiden.

På håndballtreninga var det ganger hvor de løp så lenge at de kastet opp. Men hun tenkte aldri på det som trening, det var bare gøy.

– Vi var en god gjeng. Jeg har alltid hatt mange gode personer rundt meg, konkluderer Totland.
Igjen snakker hun i bilder. Om hvor viktig det er å ha grunnsteiner og en stødig plattform å stå på.

– Det er nødvendig for å kunne utfordre seg sjøl.

Landingen

Av og til i 20-årene var Totland redd hun aldri skulle lande. At ingen jobb, ingen by, ingen tilværelse ville føles riktig nok.

– Jeg tenkte jeg aldri kom til å finne mannen i mitt liv. At jeg kom til å forbli singel.

Blikket hennes festes i veggen. Et øyeblikk er hun 27 år igjen. Småfortvilet, stressa. Hun ser mye av seg selv i skoleelevene hun møter hver dag.

– Men så falt brikkene plutselig på plass, sier hun og snakker om da hun møtte mannen sin og ingen av dem var i tvil om hva de ville.

De hadde reist begge to, flyttet rundt. Søramerikanske Ecuador, Peru og Colombia hadde hun utforsket til fots med tre venninner etter sykepleierutdanningen. Hun hadde hatt en pause, tatt seg tid til å leve. Levd en måned i en bobil på kryss og tvers i Australia.

(Fortsetter under bildet)

Foto: Kristine M. Gutterød

– Jeg er glad jeg har gjort alle disse sprella, sier Totland.

Det frie, rastløse livet var hun plutselig litt ferdig med. Nå fulgte hektiske år med familieliv og jobb på akuttavdelingen på sykehuset i Bergen.

– Noen elsker å jobbe på akutten, hvor alt er uforutsigbart, men etter hvert fristet en helsesøsterutdanning. Egentlig var planen å bli jordmor.

Men da eldstebarnet nærmet seg skolealder måtte paret ta en avgjørelse om hvor de skulle bosette seg. De ga Totlands hjemby, Ørsta, en sjanse.

Helsesøsterhatten

Klokka på veggen viser tid for å dra hjem. ”Hjemme” er et hvitt hus i Ørsta sentrum hvor hennes to døtre på 10 og 12, sønnen på 15 år, og hennes mann venter.

– Det kan være vanskelig å koble om. ”Nå blir du sånn masete igjen, mamma”, kan barna mine si. ”Oi, nå hadde jeg på meg helsesøsterhatten igjen”.

Hun ler, etterligner den mer saklige tonen hun bruker på jobb.

– Hele dagen snakker jeg med ungdom om seksualitet og bruker ord som ”tiss” og kondomer. Så skal jeg snakke med mine egne unger, og da blir jeg helt sånn ”eeeh..”.

Totland rister oppgitt på hodet.

– Jeg er jo mor. Jeg blir urimelig sint og usaklig. Av og til er jeg ”verdens verste mor” hjemme, sier hun, smiler beskjedent, nesten litt flaut.

Forteller at hun er redd for å bli altfor formell. Men antennene er alltid ute, helsesøsteren i henne har døgnvakt.

– Kanskje er jeg litt jobbskada. Jeg husker en gang sønnen min lå på sofaen, og jeg ble automatisk bekymret for at han var deprimert, eller ble mobba på skolen. Senere innså jeg at han bare hadde feber.

Noen av brikkene er plassert. Noen avgjørelser er endelige. Men heldigvis for en rastløs helsesøster, er puslespillet langt fra ferdigpuslet.

– Hvorfor man havner der man gjør, det vet jeg ikke… Det er rart. Er alt bare tilfeldigheter? undrer Totland.

Eller er det forhåndsbestemt hvordan det ferdige puslespillbildet skal se ut?

– Vi får se. Jeg har ikke lagt bort drømmen om å bli jordmor heller.

read more: